Generell informasjon:
Vannets elektriske ledningsevne er egenskapen til den løsningen for å lede elektrisk strøm, avhengig av mengden ioner som er tilstede i vannet.
Referansen hvoretter analysen utføres
:Analysen for å bestemme ledningsevnen til drikkevann utføres i eget laboratorium i henhold til nasjonal standard SR EN 27888: 1997.
Prinsipp for metoden:
n Bestemmelsen av ledningsevnen til drikkevann utføres ved hjelp av det elektroniske konduktometeret som er utstyrt med en glasselektrode.
Årsaker til avvisning av prøver - mengde uegnet prøve, prøver samlet i upassende beholdere, prøver som ikke er riktig merket, etc.
Slaktebeholder – ren beholder.
Mengde prøve som kreves for å utføre analysen - minimum 100 ml.
Nødvendig behandling etter høsting – ikke nødvendig.
Prøvestabilitet – nyhøstet vann er stabilt i 2 dager ved 2-8 °C eller 6 timer ved omgivelsestemperatur.
Analysemetode - elektrokjemisk.
Referanseverdier i henhold til vannloven
1)| Parameter / Måleenhet | CMA-verdi (Maksimalt tillatt konsentrasjon) |
| Konduktivitet2), μS cm-1 ved 20°C
| maks. 2,500 2) Vann bør ikke være aggressivt Anbefalinger for å utføre analysen / Effekter av å overskride referanseverdiene –
|
Ionisert vann brukes av kroppen unikt. H2O-molekyler holder seg til hverandre og danner bunter (klynger) av molekyler. Mens i vanlig vann består en haug av 12-18 molekyler, har ionisert vann sekskantede bunter, bestående av bare 6 molekyler. Denne mindre strukturen trenger mye lettere inn i cellene enn "normalt " vann. Strukturen av bunter vises etter ionisering. Denne prosedyren øker hydreringskapasiteten til vann opptil 6 ganger, fordi vann absorberes, kommer inn i cellene og brukes av kroppen mye lettere. For å redusere konduktiviteten brukes en installasjon med omvendt osmose eller andre spesifikke installasjoner.
bibliografi:
LOV 458/2002 med senere endringer i lov nr. 311/2004, regjeringsforordning nr. 11/2010- , lov nr. 124/2010 og regjeringsforordning nr. 1/2011
